Alle som tror at løping handler om å bruke beina, har selvfølgelig rett. Dessverre - eller heldigvis, alt etter som hvordan du velger å se det - handler løping også mye om det du har mellom øra. Det sitter i huet.
Mandagsøkta vår er et godt eksempel på at du aldri kan ta ut alt du har i løping hvis du bare bruker beina. Å snirkle seg oppover de lange bakkene fra bunnen ved Gressbanen til toppen ved Tryvannstårnet ville vært umulig uten å koble inn det mentale også. Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg sjøl, men jeg vil jo ikke bli så overrasket om flere enn meg strever med en del destruktive tanker underveis til mål. I dag hadde jeg en tung dag og bestemte meg for å løpe hele distansen i ett jafs, uten pauser. Tanken var at jeg dermed kunne løpe i eget tempo og ta det mer med ro enn hvis jeg løp intervaller. Men underveis hadde jeg flere ganger lyst til å ta en liten gåpause eller stoppe helt opp. Jeg gjorde det ikke. Jeg fortsatte helt opp, i noe som til tider var et veldig lavt tempo i alt annet enn elegant løpestil. Følelsen da jeg dunka i bommen på toppen var ubeskrivelig god og vond på samme tid. Tror det er akkurat sånn det skal være!
Den gode følelsen jeg VET kommer på toppen når jeg har gjennomført, er verdt veldig mye smerte. I hvert fall for meg. Og det tror jeg de andre som var med i kveld kan være tilbøyelige til å være enige med meg i. Var i hvert fall mange fornøyde smil ved bommen!
Mandagens helter er: Fredrik, Ingebjørg, Marius, Nina, Raymond, Siri, Tove, Trygve, Vemund og jeg. Tenk at vi var 50/50 menn og kvinner! Meget bra! Neste gang stiller jentene med flertall, eller?
Mandagsøkta vår er et godt eksempel på at du aldri kan ta ut alt du har i løping hvis du bare bruker beina. Å snirkle seg oppover de lange bakkene fra bunnen ved Gressbanen til toppen ved Tryvannstårnet ville vært umulig uten å koble inn det mentale også. Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg sjøl, men jeg vil jo ikke bli så overrasket om flere enn meg strever med en del destruktive tanker underveis til mål. I dag hadde jeg en tung dag og bestemte meg for å løpe hele distansen i ett jafs, uten pauser. Tanken var at jeg dermed kunne løpe i eget tempo og ta det mer med ro enn hvis jeg løp intervaller. Men underveis hadde jeg flere ganger lyst til å ta en liten gåpause eller stoppe helt opp. Jeg gjorde det ikke. Jeg fortsatte helt opp, i noe som til tider var et veldig lavt tempo i alt annet enn elegant løpestil. Følelsen da jeg dunka i bommen på toppen var ubeskrivelig god og vond på samme tid. Tror det er akkurat sånn det skal være!
 |
| Her har gjengen fått tilbake pust og humør. Toppen; yeah! |
Mandagens helter er: Fredrik, Ingebjørg, Marius, Nina, Raymond, Siri, Tove, Trygve, Vemund og jeg. Tenk at vi var 50/50 menn og kvinner! Meget bra! Neste gang stiller jentene med flertall, eller?
Kommentarer
Legg inn en kommentar