Jakten på en kort sisteetappe

Mandagsbakker er alltid hardt. Vi som har vært med en del ganger begynner etter hvert å kjenne ruta veldig godt. Vi vet hvor i løypa vi bør være ved hver pause, for at den sjette og siste etappen skal bli kortere enn fem minutter (hvem vil vel ikke løpe litt kortere intervall helt til slutt?). Når det står på som verst, hjelper det å tenke at sisteetappen kanskje blir litt kortere hvis vi strever litt ekstra med de andre etappene. Dette er løpetanker altså, og virker helt ko-ko for utenforstående. 

I kveld hadde deltakertallet økt med hele 50 prosent fra forrige gang: Andreas og jeg fikk selskap av Trygve. Alle tre hadde ulike unnskyldninger for hvorfor det ikke kom til å gå så bra i kveld, og alle tre kom til toppen i god (les: levende) form. Tror ikke vi slo noen rekord på sjetteetappen, jeg bikket i hvert fall fem minutter og dunket i bommen like sliten som alltid. Heldigvis hjalp det at jeg kunne henge meg på ryggene til gutta som lå et lite stykke foran meg hele veien. På vei hjem hoppet Andreas på banen etter hvert, og det er lov hvis knærne verker eller man rett og slett ikke har lyst til å løpe halvannen mil på en vanlig mandag. Det kan kanskje lure noen flere til å bli med på toppen neste gang? ;-) 

Uansett håper jeg vi ses i parken på onsdag! 

Trygve, Andreas og jeg smiler/lager grimaser/myser ved bommen.

Fikk så hold da jeg løp hjem at jeg kunne stoppe opp og ta et bilde av den fine himmelen over Frognerparken.