Om å reise seg igjen

De fleste av oss, uansett nivå og antall år med trening har i perioder slitt med enten skader eller motivasjon, eller begge deler - eller noe helt annet. Kanskje er det greit med sånne avbrekk. Man lærer seg f.eks å trene alternativt eller bruker tiden sin litt annerledes i en periode. Det aller viktigste jeg har lært av skader og avbrekk er å sette pris på treningslivet når det er mulig, jeg blir rett og slett flinkere til å nyte treningen og finne tid for den - fordi jeg har følt på kroppen hva det vil si å gå uten i en for lang periode.  

For meg har avbrekk vært hovedsaklig av tre årsaker

• Graviditet: Bekkenlåsning satte en effektiv stopper for løping, og i de 6-7 månedene det pågikk så jeg bare frem til fødsel+ 4 uker. Det ble noe alternativ trening, men vesentlig mindre trening enn normalt. Det gjorde meg muggen, i dårlig form, slapp osv osv. En hel masse positive greier som du skjønner. Graviditet er virkelig ikke min greie.
• Beinhinnebetennelse: Dette har jeg hatt skikkelig ille to ganger. Får man det først en gang, kan man være sikker på at den kommer tilbake. Den venter ikke på invitasjon - den bare invaderer leggene. Gjerne begge. Når det verker og nervebanene går i sikksakk oppover leggen din for hvert steg du tar gående, skjønner du at den er tilbake og ikke har planer om å stikke med det første. Sånn betennelse er noe skikkelig herk. Alt av morsom kondisjonsidrett er bannlyst. Du kan så klart trene masse svømming, men hvem har like god tilgang på svømmebasseng som asfalt/grus/marka? Og det gir virkelig ikke den samme følelsen som løping utendørs gir. For å være ærlig har jeg fortrengt hvordan jeg ble kvitt den sist gang den dukket opp, 3 måneder før min maratondebut. Men jeg fikk løpt, eller jeg mener, jeg fullførte maraton. Tips her er hvile, masse hvile og en skikkelig dose tålmodighet. 
• Jernmangel: Mitt kanskje største tap var da jeg ennå var aktiv og trente masse, masse - og fremgangen uteble og kreftene var helt på bunnivå. Så tok jeg endelig en tur til legen og blodprøvene medførte en heftig jernkur. Dette er skaden som har satt meg mest tilbake faktisk. Ikke kødd med kroppen din og kostholdet. Jern er viktige greier. Jeg kunne ikke akkurat vært olympisk mester om jeg ikke hadde gjort denne feilen, men jeg ville stått igjen med personlige rekorder bedre enn de jeg kan skilte med nå. Jeg kom aldri tilbake helt etter dette. 

De to første avbrekkene har jeg altså hatt som mosjonist, og har kommet meg "greit" tilbake etter. Det er kanskje også lettere som mosjonist, fordi nivået er litt lavere og kostnaden likeså. Og fokuset som mosjonist er for meg mer på trening som livskvalitet og ikke et evig jag etter nye rekorder. Nå trener jeg fordi det gjør livet mitt bedre. Ikke bare er det bra for humøret og formen, men jeg kan også spise mer sjokolade og kaker. I tillegg bruker jeg treningen nå som et pusterom, et fristed uten barn og jobbstress. Da jeg var aktiv var treningen i seg selv mer stressende, fordi programmet var lagt ganske stramt for hver økt og treningen var mer som en jobb som skulle utføres. 

Så, for å reise seg igjen tror jeg det viktigste er å lete opp grunnene til at du ønsker å reise deg. Hvis treninga gir deg store og mange positive bidrag i regnskapet er du villig til å strekke deg langt for å først lege skaden og dernest bygge deg opp og tilbake.  Koster det mer enn det smaker, ja da ender du opp som meg - fra aktiv til mosjonist:-) 

Hvilke erfaringer har du med å reise deg igjen?

 
Campen får litt spenn i premiekassen for å poste denne videoen, klikk gjerne på den og hør hvordan triatlet Helen Jenkins kom tilbake etter en kneskade. Premiekassen øker, du blir motivert og kanskje litt klokere. Kinderegg!