Tilfeldigvis en løper

Mari Lundevall, 38 år, fra Oslo. Bibliotekar, jobber ved Universitetsbiblioteket.

For tre år siden ble Mari vettskremt av tanken på å løpe 3 kilometer. Nå har hun debutert i Råskinnet og blitt fast deltaker på onsdagsintervallene.  

Mari har vært med i Treningscamp siden starten, det vil si mai 2009. Det begynte med en gruppe mødre som holdt kontakten gjennom et foreldreforum på nett, og etter hvert tok Siri initiativ til å trene styrke med damene. Mari møtte opp i parken, selv om hun aldri hadde møtt noen av de andre personlig. Den dagen ble Treningscamp lansert, men Mari hadde ikke planer om å løpe en eneste meter. Det hadde ingen andre heller. 
– Det var ment som ren styrketrening, for å komme i gang etter fødsel. Etter hvert begynte Siri å snike inn litt løping, og så kom høsten. Da fristet det ikke med relativt stillestående styrketrening, så vi gikk over til bare å løpe. Men jeg ville nok ikke meldt meg inn hvis jeg visste det kom til å bli en løpecamp, forklarer Mari. 

Og slik gikk Treningscamp fra å være en styrketime til å bli en løpeøkt. Mari fortsatte, selv om hun aldri hadde sett på seg selv som en løper. Og til alt overmål klarte Siri å overtale både Mari og flere andre til å melde seg på 3 kilometer-distansen på Oslo maraton. 
– Jeg hadde begynt helt på scratch, og var veldig i tvil om jeg kom til å klare å løpe 3 kilometer sammenhengende. Men jeg måtte trekke meg, fordi jeg trakk en visdomstann og ikke følte meg særlig pigg, sier Mari. 

Kort tid etter ble hun gravid med barn nummer to, og måtte ta en pause fra treningene i parken. For halvannet år siden gjorde hun comeback, og nå er onsdagsintervallene blitt fast rutine.  
– Jeg trener med Campen på grunn av det sosiale, samt motivasjonen det gir meg. Jeg blir kjempeinspirert av å se hvordan andre bryter egne grenser og utvikler seg. Og det er utrolig bra at jeg kan trene med folk som er såpass mye bedre enn meg, uten at jeg sinker de, sier Mari, og trekker i tillegg frem gunstig tidspunkt (klokka 20 er ungene i seng) og det faktum at øktene går utendørs som viktige plussider. 

Nå trener hun én gang i uka, og tenker at hun kanskje burde få til enda en økt. Men det får bli når barna har blitt litt eldre.
– Det er en tid for alt, jeg kan trene mer enn jeg gjør nå senere i livet. Dessuten merker jeg at formen utvikler seg, selv om jeg "bare" trener én gang hver uke. Målet er å holde grunnformen ved like, sier hun, og innrømmer at ektemannen noen ganger må pushe henne ut døra. 
– Treningen er et felles prosjekt for oss. Mannen min er flink til å minne meg på hvor bra det føles etter at jeg har trent, hvis jeg vurderer å droppe det. Også steker han speilegg til meg etter hver økt! 

I vår deltok Mari på Råskinnet, og det har hun lyst til å gjenta neste år. Men det er ikke nødvendigvis i konkurranser hun kjenner at løpingen er mest givende. 
– Jeg tror faktisk de aller beste opplevelsene er de små seierne i den ukentlige treningen. Første gang jeg løp hjemmefra og opp til Sognsvann var for eksempel fantastisk. Jeg bor riktignok ikke langt unna, men i mitt hode var det liksom umulig. Nå vet jeg at det går helt fint. Sånne små ting gir meg en skikkelig god følelse.