Jeg har debutert!

Det føltes ut som galskap, da klokken pep ca 08 lørdag morgen, og jeg tittet ut på det grå, kalde høstværet. Dette var dagen jeg hadde tenkt på i månedsvis, som jeg både har gledet meg til og ikke minst gruet meg til. Hver eneste treningstur i hele år har denne dagen ligget og spiret som et lite frø i bakhodet mitt, og nå var dagen endelig her. Jeg skulle debutere. I Oslo. På hjemmebane. På maraton.

Maraton. Selveste maraton. 42.195 laaaaaange meter. På asfalt. Dette kom til å bli vondt!

Før start møtte jeg Vemund, og vi tuslet litt rundt og roet ned hverandre (mest han som roet ned meg egentlig, Vemund har jo gjort dette flere ganger før!). Kvelden i forveien hadde jeg bestemt meg for å løpe i knekort thights og løpeskjorte. Heldigvis hadde vi fått utdelt hansker i goodiebagen med startnummeret, og en buff var trygt plassert rundt halsen. Dette føltes litt lite ut da det var 5 minutter igjen til start, og det begynte å dryppe fra oven. 9 grader var det også, og en litt sur vind fra nord. Men, vi er da vikinger, og litt kaldt drag har da aldri stoppet oss!

Stilte meg opp sammen med ballongene som sa en sluttid på 4:00, og der gikk jeg på Christopher – mannen som skulle redde meg i dag! Vi småpratet litt lett (og nervøst) før start, og plutselig gikk startskuddet! Da var det bare å henge seg på puljen, og satse på at formen var god nok. Ingen vei tilbake nå!

De første km gikk veldig greit, vi pratet og var positive. Dette skulle vi klare sammen! Fokus lå på å åpne rolig, ikke la seg rive med, det er tross alt langt igjen. Løypa tok oss fra Rådhusplassen via Skillebekk og ned til Skøyen. Artig å løpe konkurranse i området jeg har trent mye, og bodd i store deler av livet mitt. Første drikkestasjon kom etter litt over 5 km, da mistet jeg Christopher et øyeblikk. Jeg innså fort at jeg har mye å gå på når det gjelder spisse albuer for å sikre seg bananer, vann og sportsdrikk, men jeg klarte å beholde roen, og var på siden av han igjen noen km senere.

Vi løp over Tjuvholmen, Aker brygge og deretter bak festningen, før vi rundet Operaen på vei ut mot Sørenga, og den kjedelige delen av løypa. Christopher fikk hold etter ca 14 km, men vi holdt sammen. Roet ned tempoet litt, fokus på steget, brystet frem, risting av armer. Det var lenge igjen, og dette skulle vi komme oss gjennom! Og det klarte vi, for innen vi kom til Grønland for første gang var begge i slag, og humøret på plass igjen!

Ved vending kjente jeg at jeg hadde vært ute en god stund, men 1:58:30 lovet godt for sluttid under 4 timer. Beina holdt fortsatt overraskende godt, og vi hadde humøret på topp. Siw-Mette kom med oppløftende ord etter noenog20 km, nok til at vi holdt drivet og farten oppe.

Det sies at et maraton begynner etter 30 km, og det gjorde det så til de grader. Rett etter at vi passerte Operaen for 2 gang etter 32 km løp jeg fullstendig inn i veggen, og kroppen truet med å bli der. Heldigvis hadde jeg Christopher ved min side, som bidro til å dra meg gjennom de neste tre km, holde hodet og farten oppe, og fikk meg gjennom bøygen. Men det var på nippet til at jeg ga opp der!

Opp siste runde over Oslo S måtte Christopher gå, så han sendte meg videre alene med oppmuntrende ord. Jeg hadde nå sluppet gruppen med 4:00 et stykke foran meg, men overraskende nok var det fortsatt litt saft igjen i beina. Det var bare å bite tennene sammen, det var tross alt bare 7 km igjen til mål. Rett før Grønland var det også en drikkestasjon, og etter å ha fått i meg næring skjønte jeg at dette kom til å gå veien!

Passerte skiltet for 38 km på vei ut fra Grønland, og nå var det stort sett nedover igjen. Klokken viste 3:33, og med bare 4 km igjen begynte jeg å skjønne at 4 timer var innenfor rekkevidde. Dessuten var fartsholderen til 4 blank bare 50meter foran meg, så her var det store muligheter!

Ned fra rampen ved trafikkmaskinen og inn i sentrum igjen var jeg plutselig helt foran fartsholderen, og fikk noen oppmuntrende tilrop fra han: ”dette klarer du fint, ikke langt igjen nå”! Og det, sammen med colaen på siste drikkestasjon, var akkurat den vitamininnsprøytningen jeg trengte! Plutselig var jeg på Karl Johan, og beina holdt fortsatt følge med meg! Rundet inn til Stortingsgaten, og der sto skiltet om 800 meter igjen! Dette kom til å gå!

I det jeg er i ferd med å runde siste bakken ved Skansen har smilet mitt hengt seg opp bak ørene. Jeg kommer til å klare mitt første maraton! Jeg titter opp, og der ser jeg først Ellen, Cathrine, Ketil og barnevognen med William, før jeg ser målseilet noen få hundre meter lengre ned i bakken! Det er bare å gi gass inn!

100 meter til mål, dette går!

Jeg klarte det!!!

På oppløpet ser jeg på klokken, og strekker armene triumferende i været. Passerer målseilet på 3:56:39, godt under målet på 4 blank! Jeg jubler! Jeg er så glad, så stolt! Følelsene velter fremover, og alt kommer på én gang: gleden, stoltheten, tårene, krampen! Dette var stort! Kort etter målgang kommer også Christopher inn, også han under 4 timer! To slitne, men lykkelige menn gir hverandre en god klem, og takker for en fantastisk opplevelse! Dette skal gjentas!

Jeg finner Ellen og de andre etter målgang, tårene renner – jeg er utslitt og veldig veldig stolt! Ellen har kjøpt en ekstra medalje til meg som premie – og en ballong! Jeg tar imot mens tårene renner, og jeg så vidt klarer å snakke. Men jeg får rettet meg opp og får frem et urbrøl – har jo tross alt fullført et maraton!!!

Så sliten ser man ut etterpå...

men en ballong og en ekstra premie hjelper på humøret!

Vikingbrølet etter målgang!